stigespill

de snakket om grenser. streker og bokser man måtte holde seg innafor eller utafor. hvor langt kom de, om de tok tre steg til venstre? vendte de seg til høyre var det en dør, men tok de et steg tilbake støtte de på en vegg.
rundt seg selv en gang, tilbake den samme veien og den samme veggen var der. merkelig tenkte mange av dem, jeg snurret jo rundt en gang. jeg trenger ikke bygge vegger for å finne ut at de er der.
praten summet og gikk. og en sa at man måtte følge en vegg hele tiden for å komme seg ut av en labyrint. men var det virkelig så viktig å finne enden?
hva er enden om ikke bare starten på noe nytt. hva er vel ikke starten på noe nytt? de stilte seg opp på rekke og trampet i takt, marsjerende på linje ut av døren, lukket den etter seg, og satt seg ned der. for det var dit de var på vei, og de var kommet frem. da er det på tide å sette seg ned.
brettspill er en fin måte å få tida til å gå. de spilte stigespill, det gikk opp og ned, alt ettersom terningen dikterte. men var de ikke ferdige snart? de kjente gjennomtrekk fra et vindu i andre etasje.
"er det noen som gidder å gå opp og lukke vinduet?vi fryser her nede."
de begynte å bli febrilske. stakk hendene ut overalt på leting etter hull å vifte armene i. stigespillet veltet og terningene rullet under foten til en eller annen som snublet og famlet seg ned noen trapper. de ville ut av boksen, men ingen av dem var særlig kreative.
de prøvde å kaste penger på veggene for å se om de ble borte, men det hjalp ikke. disse veggene tok ikke kontanter. de prøvde med klokkene sine. men disse veggene var ikke så glade i byttehandel.
de prøvde å dytte, men da falt de ut i løse luften. men tok de et steg frem, dunket foten i noe hardt. til slutt tok de hverandre i hendene.
"sammen kan vi få til hva vi vil!" skrek en, og de tok springfart og løp rett inn i den tunge, harde, bastante veggen som stod foran dem.
men de hadde ingen anelse av hva de ville. de trodde de skulle frem, men lot skrittene gå sidelengs. og hvilke grenser var det de egentlig hadde snakket om? pannene deres blødde, fra sammenstøtet med veggen. men lente alle seg frem samtidig, var det ingenting der til å ta dem i mot. så de bare skrek, i håp om at noen ville høre dem. men de visste godt at de ikke var noen andre, enn de som var lengre ned i rekken.